De beste går alltid først

Jeg føler meg som crap om dagen. Nå har jeg vært hjemme siden 30. november, kun avbrutt av en liten togtur opp og ned Trondheim, da jeg var så optimist at jeg trodde at jeg skulle klare å gjennomføre eksamen. Det skjedde altså ikke.
Jeg mista mormor for litt over to uker siden. Helt uventa. Jeg føler meg fortsatt helt tom. Det er meningsløst. Mormor var ikke klar for å dø. Men det virker som at hun kjempa mer enn hun viste oss. Var mer sliten enn det vistes utad. Men det skulle ikke være hennes tur ennå. Jeg tar fortsatt meg sjøl i å tenke at jeg skal besøke mormor, at det er så mye jeg vil fortelle og spørre om, helt til det går opp for meg at jeg aldri mer kan spørre henne om noe. Men jeg var der. Holdt henne i hånda lenger enn hun holdt meg i min. Jeg klemte hennes lenge etter at hun slapp min. Jeg savner deg, mormor. Jeg skulle ønske du kunne komme tilbake. Jula blir ikke den samme noe mer. De sier at jula skal feires med de som står deg nærmest, men hos oss blir det et veldig stort tomrom framover. Jeg savner deg.

Jula skal være en hyggelig tid, den

De sier at når et menneske dør, lager de en forferdelig lyd når de trekker de siste åndedragene. En så forferdelig lyd, som jeg aldri kommer til å glemme. Selv ikke da hun fortsatte å puste i flere minutter etterpå.
Vi tulla om rehabilitering ved hjelp av sparkesykkel den ene dagen, den neste holdt jeg hånda di helt til du trakk pusten for siste gang. Hvorfor snur alt så fort?

Livet har flest hverdager

Jeg suger på oppdatering. Forrige uke var jeg på skolen i gjennomsnitt ti timer hver dag, og vi endte opp med ingenting. Hurrafordet. De to neste ukene er jeg prosjektleder i tillegg, så jeg skal drive disse andre menneskene rundt, få de til å gjøre nyttige ting, få noe ut av det her. Og jeg har null tiltakslyst. Det eneste de skriker i hodet på meg er ordet "fri!" og "vi har jo ingen undervisning, hvorfor kan vi ikke ta fri?" Dag én, og jeg er drittlei. Hurra for meg og humøret mitt. La oss slenge på en senebetennelse og en mormor på sykehus også, så er du der. Fy faen.
Det er fire uker til juleferie, da. Tre uker til jeg skal hjem, antakeligvis. Jeg gleder meg.
Jeg trenger en svær oppmuntring. Anyone?

I'm sick of these words and all the consequences They are always creeping up on me

Fire sett bein løper alt de makter opp trappa, inn, inn i varmen, vekk fra regn, menn i mørke frakker, boblejakker, skinnsko. Musikken høres som en jevn dur inne fra salen, det er ikke mulig å skildre hvilken låt det er. Det lukter sterkt av tung parfyme hengende over stram svettelukt og øl, gårsdagens fyll og heltemot. Lufta er varm og tung, mennesker presser seg fram overalt. Fire sett bein løper opp i storsalen, inn i total mørke. Gitarskifte. Røykmaskinen har lagt et teppe over hele rommet, smyger seg rundt kroppene som står tett i tett foran den lille scenen. Med utsikt fra trappeavsatsen er det mulig å se alt. Både scene og gulv. Mennesker. Stående der er det bare å ta for seg. Øyne søker øyne. Det sies at det skal være mulig å finne deg. Her, blant alle disse andre menneskene. Du var der en gang. For en ukes tid siden. Forsvant, og dukket opp igjen i en annen form igår. Tre sekunder senere druknet du blant alle kroppene. Når dukker du opp igjen neste gang? Må jeg ta initiativ da også? Herregud, du vet at jeg ikke liker å ta initiativ. Ikke straff meg sånn.

Supersuppe

Her kan du lese om hva Ida, Sara og jeg driver med om dagen. Mest fordi vi trenger å være kreative. I alle fall for min del. Burde sikkert skrive her også, men det blir lite (eller enda mindre enn det er fra før) å lese her.
Heijdå!

Up to date

For to uker siden tryna jeg på sykkel. Hardt. Jeg glemte helt å fortelle om det. Det var uansett et så ille fall at hvis jeg hadde vært edru, så tror jeg at jeg hadde brukket både kjeve og håndledd. Men det var jeg ikke. Så jeg endte bare opp med masse blåmerker og en forslått kropp. Jeg sykla iallefall hele veien hjem, og dét er en imponerende prestasjon i seg selv, i og med at jeg tryna hundre meter etter at jeg starta.
Uansett så skal jeg hjem igjen i mårra. Andre helga på rad. Og det er sinnsykt godt. Selv om hjemlengselen ikke er som i begynnelsen lenger. Og dét er også sinnsykt godt.
Trygg Trafikk er over, det gikk sånn passe greit. Nå er det Buddy som gjelder. Det er el-biler. Fantastisk.
Ellers så lover jeg å begynne å skrive ordentlig igjen snart. Merker at det her blir veldig tørt. På mandag starter vi også med bloggprosjektet vårt. Det skal bli utfordrende. Tipper jeg kommer til å legge ut link eller innlegg her også. Vi får se. Men nå er det natta på Sorgenfri.

Kommer du snart?

Det er noe spesielt med den følelsen av å vite at du står der, i døråpningen, selv om døra er lukket, lyset er av, og jeg sover, under ei varm dyne, med altfor mye klær på, og vinduet står på vidt gap. Det må være flere minusgrader ute, men jeg kler på meg istedetfor å lukke igjen vinduet. Allikevel kan jeg våkne på morgenen og se at vinduet er igjen. Og da er det plutselig overflødig med fleecegenser og ullsokker. Det er da, akkurat idét jeg våkner at jeg vet at du har vært der. Det er noe med varmen i rommet. Gløden og roen jeg føler, fordi jeg våkner med smil i kroppen. Jeg kjenner trykket i brystet, og jeg er helt stram i håndflatene etter å ha holdt deg i hånda. Det kjennes iallefall slik ut. Og jeg vet innerst inne at det er sant. Jeg skulle ønske du var her. Er her. Kommer etter.

Tida går for fort

Jeg er en dårlig blogger. Men jeg har utrolig mye å gjøre på skolen om dagen. Trygg trafikk tar tid, men det er supergøy å manipulere inn reklameplakater i bybildet. I mårra er vi ferdig, og supergruppa blir oppløst. Det er synd. Men det er greit å bli kjent med andre i klassen også. Det som ikke er fullt så gøy på skolen er strategi. Der gikk planen om å se film på toget i vasken. Men herregud. Jeg går på en skole jeg gleder å dra til, sjøl om klokka viser altfor tidlig, og det er åtte minusgrader ute. (Ja, det er åtte minusgrader.) Men ja. Det er gøy å gå på skole. Og jeg merker at jeg lærer noe. Jeg har blitt flink, sjøl om jeg bare har gått på skole i to måneder.
Det her er forresten ei oppgave jeg hadde denne uka. Plakat for Romeo og Julie på Trøndelag Teater. Jeg fikk veldigveldig bra tilbakemelding. Det var kjempegøy. Hurra for meg!

Jeg drar en tur hjem til mammaen og pappaen min i mårra. Jeg gleder meg. Sove på mitt eget rom. I mitt eget hus. Med kjente lyder og lukter rundt meg. Før den tid må jeg bare pakke, henge opp klær, lage niste, leke i photoshop, lese korrektur på powerpoint, sove, vaske leilighet ettersom det er min vaskeuke (skjer ikke), sove, bli varm, ikke orke å stå opp, skrive refleksjonsnotat. Ja. Tja. Trondheim er litt bedre nå enn det var for et par uker siden, da. Det er da noe.

Toppen av lykke

...må være et gammelt ektepar som fortsatt holder hender når de kjører bil.
...må være å dele en tanke med noen andre, og et blikk bekrefter at dere tenker det samme.
...må være at maten er ferdig når du kommer hjem.
...må være å ha noen å holde i hånda under skrekkfilmer.
...må være en ferdig oppvarmet genser å ta på seg.
Toppen av lykke må være å være to om alt. Hele livet. Alltid.

Jeg lærer om headinger på skolen, men finner aldri noe bra å skrive her

Jeg søker på jobber. Eller, jeg har søkt på én jobb. I en te og kaffebutikk. Det lukter godt der. Jeg tror dét er en av årsakene til at jeg søker der. Jeg tror jeg trenger en jobb. Noe annet enn skolearbeid, liksom. Det pleier å fungere for å få hjernen til å tenke. Så kan jeg se på mennesker også. Jeg angrer egentlig litt veldig mye på at jeg ikke fikk rota meg til å søke på Samfundet. Det virker kjempegøy. Og det hadde sikkert hjulpet på ærefrykten min for bygget. Det virker så stort og skummelt. Også er jeg skråsikker på at det spøker der. Det hadde egentlig vært litt tøft.

Vi jobber fortsatt med Trygg Trafikk. Jeg er helt blank. Sliten. Ukreativ. Jeg skal hjem den dagen vi har presentasjon. Det er litt motiverende. Men samtidig vet jeg at vi må igjennom dette før jeg kan sette meg på toget.
Tenkte jeg skulle legge ut bilde av hva vi jobber med. Baby-Pro er visst ikke noe glad i å legge ut bilder. Firefox vil iallefall ikke åpne flere vinduer. Jeg tror kanskje de er i trassalderen. (Den gamle macen drev jo og ble senil, så det er jo på en måte en forbedring.) Den trenger forresten et navn. Baby-Pro, altså. Har du noen forslag?
Herregud. Jeg personifiserer macen min.

Rykter spres, men sannheten spares

Blikket du sender meg over bordet. Et smil, men jeg vet det er falskt. Alle de hyggelige frasene når andre er til stede. Den sviende stillheten når de går ut. Hele meg fryser til is når du ser på meg. Innvendig knuses jeg når jeg hører hva du forteller til andre. At du tror jeg vil deg så vondt sårer meg. Hva slags glede skulle jeg få av det, egentlig? Jeg vet du har det vondt med deg selv, men det er ikke jeg som forårsaker det. Jeg vet det er vanskelig å være tenåring. Jeg vet det er vanskelig å vokse opp. Jeg har vært der jeg også. Men jeg legger ikke skylda over på noen andre. Kanskje jeg la den litt over på pappa. Litt på mamma. Men tanken slo meg aldri at jeg hadde rett til å legge skylda over på noen andre.
Jeg husker den lille jenta som spiste klovneis og tok vare på hatten. Klissete fingre og seigt hår. Og smil! Hvor ble det av smilet? Kanskje du skulle finne tilbake til det?

Jeg vet at du kommer til å mislike dette, men det er den eneste måten jeg klarer å nå deg på. Jeg vet at du har det vondt, og jeg vil være der for deg, like mye som de andre vil. Jeg skulle bare ønske at du lot meg få lov.

R.i.p macen

Igår døde macen min. Den bare sto på pulten, glemte den i noen minutter, skjermen gikk i svart, og den våknet aldri igjen. Prøvde med førstehjelp. Prøvde med gjenopplivning. Niks. Jeg gråt. Masse. Det er fælt å si det, men jeg satt i kantina og stortuta. Alt jeg hadde inne på den er borte, og det er ikke mulig å få det tilbake. Kjempeflott at jeg ikke har tatt back-up siden i sommer. Jeg har gått nesten to måneder på skolen, og alt jeg hadde av notater er borte.
Hellet i uhellet er vel at jeg har deadline på et essay idag. Nå om 45 minutter, faktisk. Jeg hadde ikke begynt på det. Så jeg mistet ingenting. Det hadde vært så utrolig kjipt om jeg hadde skrevet det ferdig. Lenge leve å være i siste liten.
Så hva skriver jeg på nå, sier du? Kremt, jeg besøkte eplebutikken før det hvite liket av macen min var kaldt. Så jeg sitter her med en én dager gammel macbook pro-baby. Den er pen, men det var ikke på denne måten det skulle skje. Men jeg liker den. Veldig. Selv om den er ung og uvitende, og vi ikke har lært hverandre å kjenne ennå.

Jeg jobber forresten med et nytt bloggprosjekt. Sammen med to til. Det kan bli gøy! Sier mer om det når det begynner å nærme seg, tror jeg. (Tatt i betrakning at 40% av leserne mine er med på det prosjektet, så får vi se hvor mye publisitet det blir rundt det.)

Snart jul

Jeg er liten og redd og maktesløs, men jeg har kjempefine venner, som sender meg brev med morsomme saker i, og andre ser på Den Fantastiske Mikkel Rev med meg, og lager matretter jeg aldri hadde kommet til å lage alene. Det er egentlig ganske fint. Jeg må bare lære meg sjøl å slappe av. Hadde jeg sagt til meg sjøl for et halvt år siden at jeg ikke takla å være alene, så hadde jeg ledd av meg sjøl. Jeg takler ikke å være alene. Jeg ler ikke. Og det er rart. Det kommer antakeligvis litt andre typer innlegg snart også. Eller, det kommer vel flere innlegg i det hele tatt, egentlig. Man må bare huske på at man har en blogg å vedlikeholde.
Akkurat nå for tida jobber jeg forresten med en kampanje for Trygg Trafikk. Hvordan få voksne til å bruke sykkelhjelm. Det er utrolig spennende og engasjerende. Zaloen endte opp så som så, men vi fikk skryt for teksten. Og da er jeg fornøyd.
Det er snart jul, forresten. Om to måneder og tjueén dager. Julebrusen har allerede arrivert i butikkhyllene. Må nesten begynne å handle julegaver snart, også. Trøndergaver. Jeg har vært trønder i 44 dager nå. Det har egentlig gått veldig fort. Og veldig sakte.
Nei, herregud, jeg kommer sterkere tilbake i mårra. Detta her blir bare surr.

Angsting

Jeg er tom. Så jeg fyller meg opp med sjokolade. Nei, seriøst. Jeg er litt følelsesløs om dagen. Jeg driver og kjenner etter om jeg trives i Trondheim eller ikke, og klarer ikke helt å bestemme meg. Det er liksom ingenting som bikker til den ene eller den andre siden. Hjemlengselbiten er fortsatt sinnsyk stor, men jeg vet jo at jeg ikke vil være stuck i Hamar resten av livet heller. Men jeg skal innrømme at Trondheim er litt veldig langt fra Hamar. Det er ikke bare å stikke hjem når jeg føler for det, og det er litt angstfremkallende. Men jeg har også følelsen av at det er her jeg skal være akkurat nå. Studere reklame. Ta bussen inn og ut av byen altfor mange ganger per dag. Stå opp tidlig på torsdager for å trene. Analysere folk for å finne ut hvem jeg kan være venn med, og hvem jeg ikke fungerer sammen med i det hele tatt. Være usikker på meg sjøl og de rundt meg. Det er så uvant. Det er ikke jeg som sitter med kontrollen lenger. Jeg aner ikke hva jeg gjør om ett år. Jeg aner egentlig ikke hva jeg gjør om ei uke, en gang.
Hei, jeg heter Marianne og jeg trenger venner. Seriøst, liksom. Nettverk og barndomsvenner er så utrolig lite oppskrytt.

Folkens

Fire følgere har jeg fått det siste døgnet. Av de fire følgerne er det ingen som legger igjen kommentar. Èn har lagt igjen på den gamle bloggen. Akkurat nå er selvtilliten min på bunn, og når den er det så kommer det ingen tekster av det slaget dere liker å lese. Da gidder jeg ikke å prøve en gang. Skjønner dere greia? Ja, må dere tenke. Learning by doing, og alt det der. Idag satt jeg forresten bak ei gammel dame som klagde over at hun ikke fikk med seg Karpe Diem på samfundet i helga. Pensjonistdame, liksom. Jeg smilte. Det er sånn jeg vil være når jeg blir gammel.

Ny start

Kan man kalle det dét? En ny start? Jeg hadde ingen store planer om å bruke denna bloggen til å skrive dagligdagse innlegg, men ettersom den gamle bloggen ikke liker meg lenger, så måtte jeg gi etter. Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å starte opp igjen med bloggingen i det hele tatt, men noe sier meg at det kan være godt å få ut litt tanker allikevel. Og for å få litt skrivetrening igjen. Skrivestandarden min er på null for tida. Og det er vel ikke helt optimalt når jeg faktisk har begynt på skolen igjen for å lære å skrive gode tekster.
Jeg er forresten fortsatt homokaninen som ikke er homo. Av nyere hendelser kan jeg meddele at jeg har flytta til Trondheim. Jeg studerer reklame. Har meldt meg inn i et treningsstudio og har planer om å "sykle Italia rundt" i vinter. Jeg har blitt alkoholiker. Jeg har iallefall drukket mer den siste måneden enn jeg har gjort et helt år til sammen. Og det sier mer om denne måneden enn det siste året. Jeg bor i en seksmannsbolig sammen med to ingeniørstudenter. Det eneste stedet de ikke tar med seg pensum er inn i dusjen. Det sier litt om sosialiseringen i denna leiligheten. Rommet mitt har vært depresjonsfremkallende fram til i helga. Har kun hatt ei seng stående der inne. Nå har jeg endelig fått orden, og jeg har en hel vegg som jeg kan (og bør) dekorere sånn som jeg vil. Forslag mottas med takk. Jeg vet ikke hva jeg skal synes om å bo så langt vekk fra alt som er kjent. Det er ensomt, men jeg holder en knapp på at det kommer seg. Det er ukjent, men sånn er jo alle nye steder i begynnelsen. Vi får se åssen det går. Jeg er iallefall i mandagsmodus. Helt i starten av noe nytt. Litt lei for at forrige uke er over. Ser fram til det som kommer. Og gleder meg litt til helgemodus.

Furore

Jeg kan sitte på bussen, se ut gjennom vinduet på folk som går etter veien. Snøfnugg som smelter på bakken, blir til slaps og omformes til en udugelig masse uten noe formål bortsett fra å skape furore for et par sommerskokledde føtter på en tidlig vårdag. Tankene kan plukke opp et glimt av et vagt minne, et skjellsord med svensk aksent som blir ropt ut i ren frustrasjon fordi våren ikke kom når den skulle. Jeg må smile, og hadde ikke den stygge tenåringsjenta på andre siden av midtgangen glodd olmt på meg, ville jeg sikkert ha ledd også.

Du vet, minner. Hos meg kommer tanken på de krypende, popper plutselig opp i hodet mitt på dager hvor jeg senere oppdager at jeg har startet etter en fin drøm. De sitter lenge, og jeg kan ta meg selv i å tenke at nå, nå er jeg glad uten å vite hvorfor, og helst skulle jeg gjort alt jeg makter for å holde på den følelsen resten av livet. Men så forsvinner den, og synet av en grå himmel med frostrøyk får meg til å ville gå tre år tilbake i tid, si ja i stedet for nei, og krysse fingrene for at det var akkurat der mitt veikryss svingte i feil retning, slik at det eneste jeg hadde trengt å gjøre var å dra tilbake dit, gå til venstre i stedet for høyre, og holde meg fast når farten blir for stor.

Hvor ville du ha endt opp hvis du ikke begikk den fatale feilen du fortsatt angrer på? Den, ja, den du i ettertid har tenkt at er grunnen til at livet ditt har endt som det har gjort?

For å skape tillit bør man fortelle noe man ikke er sikker på om den andre personen vil vite. Personlige tanker gir folk muligheten til å bli kjent med deg. Jeg tror jeg skal prøve det. Så kan folk forstå hvorfor de aldri ser meg sint. Hvorfor jeg aldri slenger meg med på akkurat dén diskusjonen.

En begynnelse - del 4 & 5

-

06.51. Jeg våkner av at noen banker på døra mi. Jeg blir ikke redd, jeg vet hvem det er. En lysstripe siger inn i rommet, før lyset blir skrudd på. Så er jeg alene. Jeg hører at døra smeller forsiktig igjen nede i gangen, og jeg strekker meg så lang jeg er under dyna. Skulle gjerne ha unngått å stå opp. Men det er fredag, så jeg gjør det allikevel. Jeg drar med meg dyna inn på badet, og hiver kaldt vann i ansiktet. Jeg kjenner ikke igjen personen som ser på meg i speilet. Det er ikke meg, eller, det er meg, men ikke som den personen jeg ønsker å være.
07.10. Jeg er ferdig kledd, ferdig sminket. I speilet møter jeg blikket til ei tøff jente. Ei uredd jente. Hun som kan le deg opp i trynet, kalle deg dum, og gå sin vei. Jeg bruker det bevisst som et skjold, slipper færrest mulig inn. Jeg gjeiper til jenta i speilet før jeg tusler tilbake til senga for å lese litt i boka mi. Klokka er bare 07.15, og jeg skal ikke gå før om en halvtime. Men jeg liker å stå opp tidlig. Jeg vet at hvis jeg ikke blir vekket av noen, så kommer jeg meg heller ikke opp. Da gir jeg faen. Skrur av mobilen og legger meg ned under dyna igjen. Låser døra. Spise kan jeg gjøre senere. Hvem trenger vel mat?
07.43. Jeg lytter etter lyder fra naborommet. Det er stille som i graven. Jeg smiler for meg selv, og går for å banke på døra. Jeg hører et grynt, og jeg spør om hun er våken. Klokka er kvart på åtte, er hun syk? Det går tre sekunder, så ramler det der inne. Ting skjer i susende fart, og jeg bestemmer meg for ikke å stå i veien.
07.45. Jeg står utenfor ei dør lenger nede i gangen. Jeg har boblejakka på, og røyken ligger godt plassert I lomma. Jeg vurderer å gå rett inn, men velger å banke på først. To sekunder går uten at noe skjer. Innenfor kan jeg høre høy musikk, og jeg konstanterer at jeg ikke har blitt hørt. Jeg går inn. Neste dør er lukket. Selvfølgelig. Hun liker jo ikke sånn musikk. Jeg slår knokene to ganger mot døra, før jeg dytter den åpen. Innenfor møter jeg mørke. Et rom der lys ikke har blitt sluppet inn. Det virker helt tomt, helt stille. Men jeg vet bedre. Jeg slår på lyset, og bak døra finner jeg et sovende menneske i senga. Jeg ønsker henne god morgen, og øynene hennes glir opp. Et smil brer seg om munnen hennes, og på et par sekunder er hun oppe av senga, våken, og klar til å gå. Jeg skjønner det ikke helt, - for ti sekunder siden var hun bevissløs, og nå står hun oppreist foran meg. Det er som en drivkraft jeg ikke helt forstår. Hvorfor er det så lett for henne å stå opp? Er det bare jeg som helst skulle ha sovet meg gjennom dagen? Jeg står i døråpningen og venter på at hun skal få på seg skoene. Inne på badet hører vi et høyt smell, etterfulgt av en rekke banneord. Vi tenker det samme med én gang, men bryr oss ikke nevneverdig. Nedover gangen forteller jeg henne om hva jeg har drømt i natt. Om hvor mye lettere det faktisk er å være meg nå. Jeg føler glede. Over det livet jeg har fått. Nå. Det nye livet. Det er herlig.

-

08.01. Underbevisstheten har vekket meg. Tror jeg. Jeg er ikke helt sikker. Jeg er i alle fall våken. Eller drømmer jeg? Det er så varmt og godt, og hvis jeg drømmer, så er det en herlig, varm drøm, der jeg ligger helt avslappet under dyna, uten bekymringer. Jeg er halvveis bevissløs, men jeg vet at noe må ha vekket meg. Det banker på vinduet mitt, og jeg åpner forsiktig det ene øyet. Stille. Det banker en gang til, og denne gangen er det noen som tar i dørhåndtaket også. Jeg strekker langsomt ut hånda for å vri om låsen, og dytter forsiktig opp døra. Kaldt luft strømmer inn. Jeg vil tilbake til drømmen. Det var varmt der. Jeg hater kulde. Jeg myser bort mot den åpne døra, og blir møtt av et stort smil. Hallo, mårratryne! Jenta ler, og spør om det ikke snart er på tide å stå opp. Hun henger i døra mi. Uten jakke. Og etter hva jeg har fått med meg, så er det kaldt ute. Definitivt jakkevær. Jeg sukker tungt, og ser på klokka. Om litt mer enn ti minutter skal jeg være på plass i et kaldt klasserom, med tepper på gulvet og dårlig luft. Jeg forbanner at jeg glemte kveldsmaten i går kveld, for om jeg var sulten da, så er jeg i alle fall sulten nå. Ikke rekker jeg frokost, heller. Jeg kaster puta mi mot det smilende ansiktet i døra, akkurat for seint til å treffe henne. Døra smeller hardt igjen, og jeg hører henne le, før hun slenger ut en frekk kommentar til noen andre ute på terrassen. Frekk, men morsom. Jeg tror jeg liker det. Jeg brøler høyt, samtidig som jeg strekker meg under dyna. Skulle helst ha unngått å stå opp, men jeg vet at samvittigheten min ikke tillater det.
08.17. Jeg har akkurat slengt meg ned ved plassen min i klasserommet. Nest fremst, den eneste ledige plassen. Teoritime. Skal jeg le, eller skal jeg gråte? Rundt meg sitter det trøtte fjes. Alle kunne godt trengt en time til under dyna. Vel, nesten alle. Hun sitter helt bakerst, lys våken, åpen i ansiktet. Svarer på alle spørsmålene læreren stiller. Vittig, men alltid korrekt. På pulten hennes står det et eple. Et saftig, rødt eple. Jeg lurer på om hun skal spise det. Hun møter blikket mitt, og i to sekunder er det alt jeg ser. Jeg lurer på hva hun tenker.
Timen går fortere enn jeg hadde trodd, og plutselig er den over. Friminutt. Røykepause. Vel, for de som røyker, da. Jeg følger etter de andre ut. Rett bak den lave jenta i klassen, hun har allerede røyken i munnen. Jenta fra tidligere går ved siden av meg. Spør meg om jeg har sovet godt. Om jeg er sulten. Hun skulle bare ha visst. Jeg ser på henne, og det første som slår meg er hvordan hun kan smile så mye. Hun kaster eplet opp i lufta, og jeg snapper det raskt til meg. Jeg smiler, og tar et bitt. Takk, sier jeg. Bare hyggelig, svarer hun, før hun skifter retning og forsvinner ned til røykeskuret, der hun setter seg ned sammen med de andre. Men jeg har aldri sett henne røyke.

En begynnelse - del 3

-

07.30. Radioen skrur seg på. Nyheter. Hjernen min konstanterer at det har skjedd et innbrudd. Mandal city, byen der alt skjer. Det blir fortalt at en sytten år gammel gutt har blitt tatt inn til avhør. Mon tro om jeg kjenner ham. Jeg løfter på gardina, og ser at det snør. Herlig. En følelse av glede strømmer gjennom meg. Endelig blir det lys. Jeg smyger meg ut av senga, og inn på badet. Det lukter ekkelt, og det ligger sure sokker på gulvet. De er ikke mine, så de er nødt til å være naboen sine. Jeg ser på klokka. Ti minutter til mat. Jeg hiver vann i ansiktet, gjør morgenens nødvendigheter, og kler raskt på meg klærne fra i går. De lukter helt normalt, så jeg gidder ikke finne noe nytt. Inne på rommet igjen rer jeg senga, og setter meg ned med "Salmer for dagen". Sju minutter igjen. Jeg hører snorkelyder gjennom veggen, og lurer på om jeg skal gå og vekke naboen. Jeg er den eneste av gutta som spiser frokost. Den eneste som gidder å stå opp før det absolutt er nødvendig.
07.44. Jeg tar på meg skoene, drar lua godt nedover ørene, og tusler ut døra. Jeg lager fotspor i snøen, de eneste hittil. Inne i matsalen er det tomt. Stolene står stramt inntil bordene, og det er plast over brødfatet. Jeg får gleden av å fjerne det, være den første til å forsyne meg. Jeg saumfarer pålegget, og finner ut at jeg skal ha sjokoladepålegg. Tre brødskiver, og et glass med juice. Jeg registrerer lyden av trampende føtter ute på trappa. Folk som ikke vil dra med seg snøen inn. To skikkelser kommer inn, og jeg møter så vidt blikket til den høyeste. Den lave har jeg sluttet å prøve å få kontakt med. Det er umulig, som om hun hater meg, eller noe. De prater lavt på samme dialekt, og jeg prøver å få med meg hva de snakker om. Kanskje jeg kan slenge meg med, holde en samtale gående med de. De setter seg ved bordet lengst unna meg. OK, jeg tar hintet. Flere jenter har kommet inn nå. Smilende ansikter. Jeg setter meg ned og spiser i taushet, prøver å høre hva jentene på den andre siden av salen snakker om. To minutter senere forsvinner de ut døra. Den lave med røyken i hånda, den høye med et eple og en joghurt. To strake motsetninger. Hvorfor henger de sammen? Jeg setter tallerkenen min i oppvasken, og subber ut etter de. Lua på hodet, hendene i jakkelommene. Jeg skjuler ned mot røykeskuret. Det er der de sitter, alle sammen. Sosial omgang, kaller de det. Jeg skulle gjerne ha sittet der, jeg også, men tatt i betraktning at det blir helt stille når jeg kommer ned, så tar jeg hintet. Jeg er ikke ønsket.
Inne i varmen igjen hører jeg stemmer ute på terrassen. Jeg kikker ut gjennom gardina, og ser den høye jenta stå med overkroppen inn døra til naboen. Vekkerunde. Jeg hører at hun ler, kommenterer mårratrynet til fyren under dyna. Jeg kjenner det vrenger seg inne i meg. Hva har han gjort for å bli godtatt? Jenta lukker igjen døra, og jeg slipper raskt gardina for å unngå å bli tatt i å stirre. Hva er det jeg gjør feil? Hvorfor er jeg ikke godtatt?

En begynnelse - del 2

07.10. Selvfølgelig er hun på badet. Hun er alltid på badet først. Hvorfor kan ikke hun for en gangs skyld være den som ikke gidder å stå opp? Jeg lar musikken på mobilen spille sangen ut. Vekkerklokke my ass. Meningen med ei vekkerklokke er at man skal våkne av den, ikke ligge og nyte musikken. Det er dusjen rett på andre siden av veggen jeg våknet av. Er det mulig å ta litt hensyn? Jeg kunne faktisk ha sovet fem minutter til. Dagen min er ødelagt. Jeg skal være sur resten av dagen.
07.20. Baderomadøra går opp, det er min tur. Jeg skulle helst ha sovet dagen i gjennom, men i min verden er dét umulig. Jeg hater verden. La meg få sove, for faen! Jeg tråkker over klærne som ligger på gulvet, bort til klesskapet. Jakter på noe å dra på meg. Misnøyen er stor, buksa mi ligger på gulvet med en svær kakaoflekk. Så blir det pysjbukser i dag, også. Jeg smeller igjen skapdøra, bare for å vise hvor misfornøyd jeg er.
07.22. Jeg skrur på CD-spilleren. Høyt. Det er min dag, jeg skal våkne, jeg skal høre på musikk. Jeg skal inn på badet og sminke meg bedre enn noen gang. Tenker sotete øyne. Matte kinn. Jeg skal vise verden at jeg er forbanna.
07.45. Det banker på gangdøra. Er det til meg? Jeg står helt stille og lytter. Prøver å høre stemmene over musikken. Jeg hører tramping med sko, og to par føtter er på vei ut døra. Faen, da! Er det ikke mulig å vente? Jeg sparker shampoflaska hardt i veggen, og forbanner den våte sokken jeg får av stuntet. Jeg skjuler stygt på meg selv i speilet. Jeg vet jeg kunne ha knust det, jeg bare vet det. Plutselig får jeg et innfall om å la sinnet mitt vise sitt åsyn. Her, på badet. Et knust speil. Blodflekker. Men jeg slår det fra meg. I stedet tar jeg på meg caps, tramper ned gangen og smeller opp døra. Snø. Selvfølgelig snør det. Vil verden ta livet av meg, er det dét den vil? Jeg subber bortover veien, og plutselig er jeg våt på den andre foten, også. Verden er herlig. Virkelig.

En begynnelse

Klokka ringer. 06.00. En drømmeløs natt. Ingenting som drømmen i går. Det er liksom dét det handler om. Enten er det helt svart, eller så er det drømmer der hjernen trekker fram gamle minner. Duse farger. Uklarhet. Jeg vet ikke om hjernen min prøver å spille meg et puss, eller om den bare er ekstremt smart. Det eneste den gjør er jo å trekke fram bilder jeg hadde pakket langt, langt vekk, bilder både jeg og hjernen min hadde klart oss best uten. En ny start.
Jeg skrur på lyset. 06.02. Skal, skal ikke? Nærmere to timer til i senga, med dårlig samvittighet og rumlende mage, eller beina utenfor kanten nå, kjenne det iskalde gulvet under beina, våkne, ta på varme klær og joggesko, og sette standarden for resten av dagen? Frokost etter en varm dusj, godt humør. Kaffe. Definitivt.
06.05. Jeg har akkurat lagt matta i dørsprekken. Det er kaldt, med frostrim på bakken. Gresset er hvitt, og brua er nesten umulig å komme seg over. Det er min greie, det her. Joggetur før frokost. Forklaringen for andre er at jeg ønsker å være sunnere, men forklaringen for meg selv er at jeg prøver å bruke opp all energi, slik at jeg sovner fortere på kvelden. Det er litt todelt, dét også. Tankene jeg rømmer fra dukker opp i drømmene. Men da i duse farger. På dagtid er det mer som et knust speil. Skarpe kanter. Lett å skjære seg. Man ser det fra så mange kanter i et knust speil. Små bilder av gangen. Helheten er finnes ikke, og det er lett å tolke feil.
Det er en bratt bakke jeg skal opp, men jeg ser på den som en utfordring. Første gangen jeg skulle opp, falt jeg sammen etter femti meter. Nå er jeg andpusten etter 200, melkesyra melder seg etter 1000, og jeg er på toppen etter ti minutter. 2000 meters press. Konstant oppoverbakke.
06.50. Jeg smetter dørmatta tilbake på plass, og lister meg tilbake innover gangen. Det er lys under flere dører. Selvutnevnte morgenfugler. De skulle bare visst. Jeg banker på 109, og lister meg tilbake til mitt eget rom. Rene klær, varm dusj. Jeg hører vekkerklokka til naboen gjennom veggen, hører at hun forbanner at jeg allerede er på badet. Hvordan får jeg det til? Jeg er jo alltid først! Hun ligger og surmuler i senga til hun hører at jeg låser opp og går inn til meg selv. Det ramler i vegger, og skapdører smelles. Jeg legger meg ned under dyna igjen. 25 minutter til mat. Magen min rumler.
07.45. Det banker på døra mi. Jeg blir ønsket en god morgen, og jeg tar på meg sko og følger etter ut døra. Det smeller inne på badet. Er det ikke mulig å vente? Jeg himler med øynene til besøket mitt, og sammen tusler vi ut døra. Det er hvitt på bakken nå. Små snøfnugg daler. Jeg smiler. Årets første snø. Jeg trodde ikke det snødde her.

To øl og et smil

Det ble ikke helt slik jeg hadde sett det for meg. Du foran disken, jeg bak. Det skulle være omvendt, og ikke nå. Om et par år, kanskje. Jeg skulle være voksen, du skulle sett at jeg hadde det bra, og tenkt deg om. Jeg har tenkt på det så mange ganger. Hvordan det skulle være. Hva jeg skulle ha, hva du skulle si. Legitimasjon, et smil, latter. Og vi skulle visst, begge to, hvordan ting hadde vært, hvordan det skulle bli, hva som skulle blitt sagt. Fire ord, akkurat som jeg lovte.
I stedet var det to øl, bling i øret, og ingen regnjakke selv om det regna. Samme gamle. Det var fortsatt de blåeste øynene på jord og de mest unyttige opplysningene. Et halvt minutt. Det var første gangen jeg har stoppet opp midt i en setning. Jeg vet det er stygt å stirre, men akkurat da så visste jeg. Jeg visste at du visste. Det er for tidlig.
Det tok to år å glemme, to sekunder å miste pusten. Et halvt minutt å se deg snakke, og en hel kveld for å se deg komme tilbake.
Et smil, to øl, bling i øret.
Nå, eller om fem år, Nich. Jeg lover.