Up to date

For to uker siden tryna jeg på sykkel. Hardt. Jeg glemte helt å fortelle om det. Det var uansett et så ille fall at hvis jeg hadde vært edru, så tror jeg at jeg hadde brukket både kjeve og håndledd. Men det var jeg ikke. Så jeg endte bare opp med masse blåmerker og en forslått kropp. Jeg sykla iallefall hele veien hjem, og dét er en imponerende prestasjon i seg selv, i og med at jeg tryna hundre meter etter at jeg starta.
Uansett så skal jeg hjem igjen i mårra. Andre helga på rad. Og det er sinnsykt godt. Selv om hjemlengselen ikke er som i begynnelsen lenger. Og dét er også sinnsykt godt.
Trygg Trafikk er over, det gikk sånn passe greit. Nå er det Buddy som gjelder. Det er el-biler. Fantastisk.
Ellers så lover jeg å begynne å skrive ordentlig igjen snart. Merker at det her blir veldig tørt. På mandag starter vi også med bloggprosjektet vårt. Det skal bli utfordrende. Tipper jeg kommer til å legge ut link eller innlegg her også. Vi får se. Men nå er det natta på Sorgenfri.

Kommer du snart?

Det er noe spesielt med den følelsen av å vite at du står der, i døråpningen, selv om døra er lukket, lyset er av, og jeg sover, under ei varm dyne, med altfor mye klær på, og vinduet står på vidt gap. Det må være flere minusgrader ute, men jeg kler på meg istedetfor å lukke igjen vinduet. Allikevel kan jeg våkne på morgenen og se at vinduet er igjen. Og da er det plutselig overflødig med fleecegenser og ullsokker. Det er da, akkurat idét jeg våkner at jeg vet at du har vært der. Det er noe med varmen i rommet. Gløden og roen jeg føler, fordi jeg våkner med smil i kroppen. Jeg kjenner trykket i brystet, og jeg er helt stram i håndflatene etter å ha holdt deg i hånda. Det kjennes iallefall slik ut. Og jeg vet innerst inne at det er sant. Jeg skulle ønske du var her. Er her. Kommer etter.

Tida går for fort

Jeg er en dårlig blogger. Men jeg har utrolig mye å gjøre på skolen om dagen. Trygg trafikk tar tid, men det er supergøy å manipulere inn reklameplakater i bybildet. I mårra er vi ferdig, og supergruppa blir oppløst. Det er synd. Men det er greit å bli kjent med andre i klassen også. Det som ikke er fullt så gøy på skolen er strategi. Der gikk planen om å se film på toget i vasken. Men herregud. Jeg går på en skole jeg gleder å dra til, sjøl om klokka viser altfor tidlig, og det er åtte minusgrader ute. (Ja, det er åtte minusgrader.) Men ja. Det er gøy å gå på skole. Og jeg merker at jeg lærer noe. Jeg har blitt flink, sjøl om jeg bare har gått på skole i to måneder.
Det her er forresten ei oppgave jeg hadde denne uka. Plakat for Romeo og Julie på Trøndelag Teater. Jeg fikk veldigveldig bra tilbakemelding. Det var kjempegøy. Hurra for meg!

Jeg drar en tur hjem til mammaen og pappaen min i mårra. Jeg gleder meg. Sove på mitt eget rom. I mitt eget hus. Med kjente lyder og lukter rundt meg. Før den tid må jeg bare pakke, henge opp klær, lage niste, leke i photoshop, lese korrektur på powerpoint, sove, vaske leilighet ettersom det er min vaskeuke (skjer ikke), sove, bli varm, ikke orke å stå opp, skrive refleksjonsnotat. Ja. Tja. Trondheim er litt bedre nå enn det var for et par uker siden, da. Det er da noe.

Toppen av lykke

...må være et gammelt ektepar som fortsatt holder hender når de kjører bil.
...må være å dele en tanke med noen andre, og et blikk bekrefter at dere tenker det samme.
...må være at maten er ferdig når du kommer hjem.
...må være å ha noen å holde i hånda under skrekkfilmer.
...må være en ferdig oppvarmet genser å ta på seg.
Toppen av lykke må være å være to om alt. Hele livet. Alltid.

Jeg lærer om headinger på skolen, men finner aldri noe bra å skrive her

Jeg søker på jobber. Eller, jeg har søkt på én jobb. I en te og kaffebutikk. Det lukter godt der. Jeg tror dét er en av årsakene til at jeg søker der. Jeg tror jeg trenger en jobb. Noe annet enn skolearbeid, liksom. Det pleier å fungere for å få hjernen til å tenke. Så kan jeg se på mennesker også. Jeg angrer egentlig litt veldig mye på at jeg ikke fikk rota meg til å søke på Samfundet. Det virker kjempegøy. Og det hadde sikkert hjulpet på ærefrykten min for bygget. Det virker så stort og skummelt. Også er jeg skråsikker på at det spøker der. Det hadde egentlig vært litt tøft.

Vi jobber fortsatt med Trygg Trafikk. Jeg er helt blank. Sliten. Ukreativ. Jeg skal hjem den dagen vi har presentasjon. Det er litt motiverende. Men samtidig vet jeg at vi må igjennom dette før jeg kan sette meg på toget.
Tenkte jeg skulle legge ut bilde av hva vi jobber med. Baby-Pro er visst ikke noe glad i å legge ut bilder. Firefox vil iallefall ikke åpne flere vinduer. Jeg tror kanskje de er i trassalderen. (Den gamle macen drev jo og ble senil, så det er jo på en måte en forbedring.) Den trenger forresten et navn. Baby-Pro, altså. Har du noen forslag?
Herregud. Jeg personifiserer macen min.

Rykter spres, men sannheten spares

Blikket du sender meg over bordet. Et smil, men jeg vet det er falskt. Alle de hyggelige frasene når andre er til stede. Den sviende stillheten når de går ut. Hele meg fryser til is når du ser på meg. Innvendig knuses jeg når jeg hører hva du forteller til andre. At du tror jeg vil deg så vondt sårer meg. Hva slags glede skulle jeg få av det, egentlig? Jeg vet du har det vondt med deg selv, men det er ikke jeg som forårsaker det. Jeg vet det er vanskelig å være tenåring. Jeg vet det er vanskelig å vokse opp. Jeg har vært der jeg også. Men jeg legger ikke skylda over på noen andre. Kanskje jeg la den litt over på pappa. Litt på mamma. Men tanken slo meg aldri at jeg hadde rett til å legge skylda over på noen andre.
Jeg husker den lille jenta som spiste klovneis og tok vare på hatten. Klissete fingre og seigt hår. Og smil! Hvor ble det av smilet? Kanskje du skulle finne tilbake til det?

Jeg vet at du kommer til å mislike dette, men det er den eneste måten jeg klarer å nå deg på. Jeg vet at du har det vondt, og jeg vil være der for deg, like mye som de andre vil. Jeg skulle bare ønske at du lot meg få lov.

R.i.p macen

Igår døde macen min. Den bare sto på pulten, glemte den i noen minutter, skjermen gikk i svart, og den våknet aldri igjen. Prøvde med førstehjelp. Prøvde med gjenopplivning. Niks. Jeg gråt. Masse. Det er fælt å si det, men jeg satt i kantina og stortuta. Alt jeg hadde inne på den er borte, og det er ikke mulig å få det tilbake. Kjempeflott at jeg ikke har tatt back-up siden i sommer. Jeg har gått nesten to måneder på skolen, og alt jeg hadde av notater er borte.
Hellet i uhellet er vel at jeg har deadline på et essay idag. Nå om 45 minutter, faktisk. Jeg hadde ikke begynt på det. Så jeg mistet ingenting. Det hadde vært så utrolig kjipt om jeg hadde skrevet det ferdig. Lenge leve å være i siste liten.
Så hva skriver jeg på nå, sier du? Kremt, jeg besøkte eplebutikken før det hvite liket av macen min var kaldt. Så jeg sitter her med en én dager gammel macbook pro-baby. Den er pen, men det var ikke på denne måten det skulle skje. Men jeg liker den. Veldig. Selv om den er ung og uvitende, og vi ikke har lært hverandre å kjenne ennå.

Jeg jobber forresten med et nytt bloggprosjekt. Sammen med to til. Det kan bli gøy! Sier mer om det når det begynner å nærme seg, tror jeg. (Tatt i betrakning at 40% av leserne mine er med på det prosjektet, så får vi se hvor mye publisitet det blir rundt det.)

Snart jul

Jeg er liten og redd og maktesløs, men jeg har kjempefine venner, som sender meg brev med morsomme saker i, og andre ser på Den Fantastiske Mikkel Rev med meg, og lager matretter jeg aldri hadde kommet til å lage alene. Det er egentlig ganske fint. Jeg må bare lære meg sjøl å slappe av. Hadde jeg sagt til meg sjøl for et halvt år siden at jeg ikke takla å være alene, så hadde jeg ledd av meg sjøl. Jeg takler ikke å være alene. Jeg ler ikke. Og det er rart. Det kommer antakeligvis litt andre typer innlegg snart også. Eller, det kommer vel flere innlegg i det hele tatt, egentlig. Man må bare huske på at man har en blogg å vedlikeholde.
Akkurat nå for tida jobber jeg forresten med en kampanje for Trygg Trafikk. Hvordan få voksne til å bruke sykkelhjelm. Det er utrolig spennende og engasjerende. Zaloen endte opp så som så, men vi fikk skryt for teksten. Og da er jeg fornøyd.
Det er snart jul, forresten. Om to måneder og tjueén dager. Julebrusen har allerede arrivert i butikkhyllene. Må nesten begynne å handle julegaver snart, også. Trøndergaver. Jeg har vært trønder i 44 dager nå. Det har egentlig gått veldig fort. Og veldig sakte.
Nei, herregud, jeg kommer sterkere tilbake i mårra. Detta her blir bare surr.