Jeg kan sitte på bussen, se ut gjennom vinduet på folk som går etter veien. Snøfnugg som smelter på bakken, blir til slaps og omformes til en udugelig masse uten noe formål bortsett fra å skape furore for et par sommerskokledde føtter på en tidlig vårdag. Tankene kan plukke opp et glimt av et vagt minne, et skjellsord med svensk aksent som blir ropt ut i ren frustrasjon fordi våren ikke kom når den skulle. Jeg må smile, og hadde ikke den stygge tenåringsjenta på andre siden av midtgangen glodd olmt på meg, ville jeg sikkert ha ledd også.
Du vet, minner. Hos meg kommer tanken på de krypende, popper plutselig opp i hodet mitt på dager hvor jeg senere oppdager at jeg har startet etter en fin drøm. De sitter lenge, og jeg kan ta meg selv i å tenke at nå, nå er jeg glad uten å vite hvorfor, og helst skulle jeg gjort alt jeg makter for å holde på den følelsen resten av livet. Men så forsvinner den, og synet av en grå himmel med frostrøyk får meg til å ville gå tre år tilbake i tid, si ja i stedet for nei, og krysse fingrene for at det var akkurat der mitt veikryss svingte i feil retning, slik at det eneste jeg hadde trengt å gjøre var å dra tilbake dit, gå til venstre i stedet for høyre, og holde meg fast når farten blir for stor.
Hvor ville du ha endt opp hvis du ikke begikk den fatale feilen du fortsatt angrer på? Den, ja, den du i ettertid har tenkt at er grunnen til at livet ditt har endt som det har gjort?
For å skape tillit bør man fortelle noe man ikke er sikker på om den andre personen vil vite. Personlige tanker gir folk muligheten til å bli kjent med deg. Jeg tror jeg skal prøve det. Så kan folk forstå hvorfor de aldri ser meg sint. Hvorfor jeg aldri slenger meg med på akkurat dén diskusjonen.
12.07.2010
05.07.2010
En begynnelse - del 4 & 5
-
06.51. Jeg våkner av at noen banker på døra mi. Jeg blir ikke redd, jeg vet hvem det er. En lysstripe siger inn i rommet, før lyset blir skrudd på. Så er jeg alene. Jeg hører at døra smeller forsiktig igjen nede i gangen, og jeg strekker meg så lang jeg er under dyna. Skulle gjerne ha unngått å stå opp. Men det er fredag, så jeg gjør det allikevel. Jeg drar med meg dyna inn på badet, og hiver kaldt vann i ansiktet. Jeg kjenner ikke igjen personen som ser på meg i speilet. Det er ikke meg, eller, det er meg, men ikke som den personen jeg ønsker å være.
07.10. Jeg er ferdig kledd, ferdig sminket. I speilet møter jeg blikket til ei tøff jente. Ei uredd jente. Hun som kan le deg opp i trynet, kalle deg dum, og gå sin vei. Jeg bruker det bevisst som et skjold, slipper færrest mulig inn. Jeg gjeiper til jenta i speilet før jeg tusler tilbake til senga for å lese litt i boka mi. Klokka er bare 07.15, og jeg skal ikke gå før om en halvtime. Men jeg liker å stå opp tidlig. Jeg vet at hvis jeg ikke blir vekket av noen, så kommer jeg meg heller ikke opp. Da gir jeg faen. Skrur av mobilen og legger meg ned under dyna igjen. Låser døra. Spise kan jeg gjøre senere. Hvem trenger vel mat?
07.43. Jeg lytter etter lyder fra naborommet. Det er stille som i graven. Jeg smiler for meg selv, og går for å banke på døra. Jeg hører et grynt, og jeg spør om hun er våken. Klokka er kvart på åtte, er hun syk? Det går tre sekunder, så ramler det der inne. Ting skjer i susende fart, og jeg bestemmer meg for ikke å stå i veien.
07.45. Jeg står utenfor ei dør lenger nede i gangen. Jeg har boblejakka på, og røyken ligger godt plassert I lomma. Jeg vurderer å gå rett inn, men velger å banke på først. To sekunder går uten at noe skjer. Innenfor kan jeg høre høy musikk, og jeg konstanterer at jeg ikke har blitt hørt. Jeg går inn. Neste dør er lukket. Selvfølgelig. Hun liker jo ikke sånn musikk. Jeg slår knokene to ganger mot døra, før jeg dytter den åpen. Innenfor møter jeg mørke. Et rom der lys ikke har blitt sluppet inn. Det virker helt tomt, helt stille. Men jeg vet bedre. Jeg slår på lyset, og bak døra finner jeg et sovende menneske i senga. Jeg ønsker henne god morgen, og øynene hennes glir opp. Et smil brer seg om munnen hennes, og på et par sekunder er hun oppe av senga, våken, og klar til å gå. Jeg skjønner det ikke helt, - for ti sekunder siden var hun bevissløs, og nå står hun oppreist foran meg. Det er som en drivkraft jeg ikke helt forstår. Hvorfor er det så lett for henne å stå opp? Er det bare jeg som helst skulle ha sovet meg gjennom dagen? Jeg står i døråpningen og venter på at hun skal få på seg skoene. Inne på badet hører vi et høyt smell, etterfulgt av en rekke banneord. Vi tenker det samme med én gang, men bryr oss ikke nevneverdig. Nedover gangen forteller jeg henne om hva jeg har drømt i natt. Om hvor mye lettere det faktisk er å være meg nå. Jeg føler glede. Over det livet jeg har fått. Nå. Det nye livet. Det er herlig.
-
08.01. Underbevisstheten har vekket meg. Tror jeg. Jeg er ikke helt sikker. Jeg er i alle fall våken. Eller drømmer jeg? Det er så varmt og godt, og hvis jeg drømmer, så er det en herlig, varm drøm, der jeg ligger helt avslappet under dyna, uten bekymringer. Jeg er halvveis bevissløs, men jeg vet at noe må ha vekket meg. Det banker på vinduet mitt, og jeg åpner forsiktig det ene øyet. Stille. Det banker en gang til, og denne gangen er det noen som tar i dørhåndtaket også. Jeg strekker langsomt ut hånda for å vri om låsen, og dytter forsiktig opp døra. Kaldt luft strømmer inn. Jeg vil tilbake til drømmen. Det var varmt der. Jeg hater kulde. Jeg myser bort mot den åpne døra, og blir møtt av et stort smil. Hallo, mårratryne! Jenta ler, og spør om det ikke snart er på tide å stå opp. Hun henger i døra mi. Uten jakke. Og etter hva jeg har fått med meg, så er det kaldt ute. Definitivt jakkevær. Jeg sukker tungt, og ser på klokka. Om litt mer enn ti minutter skal jeg være på plass i et kaldt klasserom, med tepper på gulvet og dårlig luft. Jeg forbanner at jeg glemte kveldsmaten i går kveld, for om jeg var sulten da, så er jeg i alle fall sulten nå. Ikke rekker jeg frokost, heller. Jeg kaster puta mi mot det smilende ansiktet i døra, akkurat for seint til å treffe henne. Døra smeller hardt igjen, og jeg hører henne le, før hun slenger ut en frekk kommentar til noen andre ute på terrassen. Frekk, men morsom. Jeg tror jeg liker det. Jeg brøler høyt, samtidig som jeg strekker meg under dyna. Skulle helst ha unngått å stå opp, men jeg vet at samvittigheten min ikke tillater det.
08.17. Jeg har akkurat slengt meg ned ved plassen min i klasserommet. Nest fremst, den eneste ledige plassen. Teoritime. Skal jeg le, eller skal jeg gråte? Rundt meg sitter det trøtte fjes. Alle kunne godt trengt en time til under dyna. Vel, nesten alle. Hun sitter helt bakerst, lys våken, åpen i ansiktet. Svarer på alle spørsmålene læreren stiller. Vittig, men alltid korrekt. På pulten hennes står det et eple. Et saftig, rødt eple. Jeg lurer på om hun skal spise det. Hun møter blikket mitt, og i to sekunder er det alt jeg ser. Jeg lurer på hva hun tenker.
Timen går fortere enn jeg hadde trodd, og plutselig er den over. Friminutt. Røykepause. Vel, for de som røyker, da. Jeg følger etter de andre ut. Rett bak den lave jenta i klassen, hun har allerede røyken i munnen. Jenta fra tidligere går ved siden av meg. Spør meg om jeg har sovet godt. Om jeg er sulten. Hun skulle bare ha visst. Jeg ser på henne, og det første som slår meg er hvordan hun kan smile så mye. Hun kaster eplet opp i lufta, og jeg snapper det raskt til meg. Jeg smiler, og tar et bitt. Takk, sier jeg. Bare hyggelig, svarer hun, før hun skifter retning og forsvinner ned til røykeskuret, der hun setter seg ned sammen med de andre. Men jeg har aldri sett henne røyke.
06.51. Jeg våkner av at noen banker på døra mi. Jeg blir ikke redd, jeg vet hvem det er. En lysstripe siger inn i rommet, før lyset blir skrudd på. Så er jeg alene. Jeg hører at døra smeller forsiktig igjen nede i gangen, og jeg strekker meg så lang jeg er under dyna. Skulle gjerne ha unngått å stå opp. Men det er fredag, så jeg gjør det allikevel. Jeg drar med meg dyna inn på badet, og hiver kaldt vann i ansiktet. Jeg kjenner ikke igjen personen som ser på meg i speilet. Det er ikke meg, eller, det er meg, men ikke som den personen jeg ønsker å være.
07.10. Jeg er ferdig kledd, ferdig sminket. I speilet møter jeg blikket til ei tøff jente. Ei uredd jente. Hun som kan le deg opp i trynet, kalle deg dum, og gå sin vei. Jeg bruker det bevisst som et skjold, slipper færrest mulig inn. Jeg gjeiper til jenta i speilet før jeg tusler tilbake til senga for å lese litt i boka mi. Klokka er bare 07.15, og jeg skal ikke gå før om en halvtime. Men jeg liker å stå opp tidlig. Jeg vet at hvis jeg ikke blir vekket av noen, så kommer jeg meg heller ikke opp. Da gir jeg faen. Skrur av mobilen og legger meg ned under dyna igjen. Låser døra. Spise kan jeg gjøre senere. Hvem trenger vel mat?
07.43. Jeg lytter etter lyder fra naborommet. Det er stille som i graven. Jeg smiler for meg selv, og går for å banke på døra. Jeg hører et grynt, og jeg spør om hun er våken. Klokka er kvart på åtte, er hun syk? Det går tre sekunder, så ramler det der inne. Ting skjer i susende fart, og jeg bestemmer meg for ikke å stå i veien.
07.45. Jeg står utenfor ei dør lenger nede i gangen. Jeg har boblejakka på, og røyken ligger godt plassert I lomma. Jeg vurderer å gå rett inn, men velger å banke på først. To sekunder går uten at noe skjer. Innenfor kan jeg høre høy musikk, og jeg konstanterer at jeg ikke har blitt hørt. Jeg går inn. Neste dør er lukket. Selvfølgelig. Hun liker jo ikke sånn musikk. Jeg slår knokene to ganger mot døra, før jeg dytter den åpen. Innenfor møter jeg mørke. Et rom der lys ikke har blitt sluppet inn. Det virker helt tomt, helt stille. Men jeg vet bedre. Jeg slår på lyset, og bak døra finner jeg et sovende menneske i senga. Jeg ønsker henne god morgen, og øynene hennes glir opp. Et smil brer seg om munnen hennes, og på et par sekunder er hun oppe av senga, våken, og klar til å gå. Jeg skjønner det ikke helt, - for ti sekunder siden var hun bevissløs, og nå står hun oppreist foran meg. Det er som en drivkraft jeg ikke helt forstår. Hvorfor er det så lett for henne å stå opp? Er det bare jeg som helst skulle ha sovet meg gjennom dagen? Jeg står i døråpningen og venter på at hun skal få på seg skoene. Inne på badet hører vi et høyt smell, etterfulgt av en rekke banneord. Vi tenker det samme med én gang, men bryr oss ikke nevneverdig. Nedover gangen forteller jeg henne om hva jeg har drømt i natt. Om hvor mye lettere det faktisk er å være meg nå. Jeg føler glede. Over det livet jeg har fått. Nå. Det nye livet. Det er herlig.
-
08.01. Underbevisstheten har vekket meg. Tror jeg. Jeg er ikke helt sikker. Jeg er i alle fall våken. Eller drømmer jeg? Det er så varmt og godt, og hvis jeg drømmer, så er det en herlig, varm drøm, der jeg ligger helt avslappet under dyna, uten bekymringer. Jeg er halvveis bevissløs, men jeg vet at noe må ha vekket meg. Det banker på vinduet mitt, og jeg åpner forsiktig det ene øyet. Stille. Det banker en gang til, og denne gangen er det noen som tar i dørhåndtaket også. Jeg strekker langsomt ut hånda for å vri om låsen, og dytter forsiktig opp døra. Kaldt luft strømmer inn. Jeg vil tilbake til drømmen. Det var varmt der. Jeg hater kulde. Jeg myser bort mot den åpne døra, og blir møtt av et stort smil. Hallo, mårratryne! Jenta ler, og spør om det ikke snart er på tide å stå opp. Hun henger i døra mi. Uten jakke. Og etter hva jeg har fått med meg, så er det kaldt ute. Definitivt jakkevær. Jeg sukker tungt, og ser på klokka. Om litt mer enn ti minutter skal jeg være på plass i et kaldt klasserom, med tepper på gulvet og dårlig luft. Jeg forbanner at jeg glemte kveldsmaten i går kveld, for om jeg var sulten da, så er jeg i alle fall sulten nå. Ikke rekker jeg frokost, heller. Jeg kaster puta mi mot det smilende ansiktet i døra, akkurat for seint til å treffe henne. Døra smeller hardt igjen, og jeg hører henne le, før hun slenger ut en frekk kommentar til noen andre ute på terrassen. Frekk, men morsom. Jeg tror jeg liker det. Jeg brøler høyt, samtidig som jeg strekker meg under dyna. Skulle helst ha unngått å stå opp, men jeg vet at samvittigheten min ikke tillater det.
08.17. Jeg har akkurat slengt meg ned ved plassen min i klasserommet. Nest fremst, den eneste ledige plassen. Teoritime. Skal jeg le, eller skal jeg gråte? Rundt meg sitter det trøtte fjes. Alle kunne godt trengt en time til under dyna. Vel, nesten alle. Hun sitter helt bakerst, lys våken, åpen i ansiktet. Svarer på alle spørsmålene læreren stiller. Vittig, men alltid korrekt. På pulten hennes står det et eple. Et saftig, rødt eple. Jeg lurer på om hun skal spise det. Hun møter blikket mitt, og i to sekunder er det alt jeg ser. Jeg lurer på hva hun tenker.
Timen går fortere enn jeg hadde trodd, og plutselig er den over. Friminutt. Røykepause. Vel, for de som røyker, da. Jeg følger etter de andre ut. Rett bak den lave jenta i klassen, hun har allerede røyken i munnen. Jenta fra tidligere går ved siden av meg. Spør meg om jeg har sovet godt. Om jeg er sulten. Hun skulle bare ha visst. Jeg ser på henne, og det første som slår meg er hvordan hun kan smile så mye. Hun kaster eplet opp i lufta, og jeg snapper det raskt til meg. Jeg smiler, og tar et bitt. Takk, sier jeg. Bare hyggelig, svarer hun, før hun skifter retning og forsvinner ned til røykeskuret, der hun setter seg ned sammen med de andre. Men jeg har aldri sett henne røyke.
En begynnelse - del 3
-
07.30. Radioen skrur seg på. Nyheter. Hjernen min konstanterer at det har skjedd et innbrudd. Mandal city, byen der alt skjer. Det blir fortalt at en sytten år gammel gutt har blitt tatt inn til avhør. Mon tro om jeg kjenner ham. Jeg løfter på gardina, og ser at det snør. Herlig. En følelse av glede strømmer gjennom meg. Endelig blir det lys. Jeg smyger meg ut av senga, og inn på badet. Det lukter ekkelt, og det ligger sure sokker på gulvet. De er ikke mine, så de er nødt til å være naboen sine. Jeg ser på klokka. Ti minutter til mat. Jeg hiver vann i ansiktet, gjør morgenens nødvendigheter, og kler raskt på meg klærne fra i går. De lukter helt normalt, så jeg gidder ikke finne noe nytt. Inne på rommet igjen rer jeg senga, og setter meg ned med "Salmer for dagen". Sju minutter igjen. Jeg hører snorkelyder gjennom veggen, og lurer på om jeg skal gå og vekke naboen. Jeg er den eneste av gutta som spiser frokost. Den eneste som gidder å stå opp før det absolutt er nødvendig.
07.44. Jeg tar på meg skoene, drar lua godt nedover ørene, og tusler ut døra. Jeg lager fotspor i snøen, de eneste hittil. Inne i matsalen er det tomt. Stolene står stramt inntil bordene, og det er plast over brødfatet. Jeg får gleden av å fjerne det, være den første til å forsyne meg. Jeg saumfarer pålegget, og finner ut at jeg skal ha sjokoladepålegg. Tre brødskiver, og et glass med juice. Jeg registrerer lyden av trampende føtter ute på trappa. Folk som ikke vil dra med seg snøen inn. To skikkelser kommer inn, og jeg møter så vidt blikket til den høyeste. Den lave har jeg sluttet å prøve å få kontakt med. Det er umulig, som om hun hater meg, eller noe. De prater lavt på samme dialekt, og jeg prøver å få med meg hva de snakker om. Kanskje jeg kan slenge meg med, holde en samtale gående med de. De setter seg ved bordet lengst unna meg. OK, jeg tar hintet. Flere jenter har kommet inn nå. Smilende ansikter. Jeg setter meg ned og spiser i taushet, prøver å høre hva jentene på den andre siden av salen snakker om. To minutter senere forsvinner de ut døra. Den lave med røyken i hånda, den høye med et eple og en joghurt. To strake motsetninger. Hvorfor henger de sammen? Jeg setter tallerkenen min i oppvasken, og subber ut etter de. Lua på hodet, hendene i jakkelommene. Jeg skjuler ned mot røykeskuret. Det er der de sitter, alle sammen. Sosial omgang, kaller de det. Jeg skulle gjerne ha sittet der, jeg også, men tatt i betraktning at det blir helt stille når jeg kommer ned, så tar jeg hintet. Jeg er ikke ønsket.
Inne i varmen igjen hører jeg stemmer ute på terrassen. Jeg kikker ut gjennom gardina, og ser den høye jenta stå med overkroppen inn døra til naboen. Vekkerunde. Jeg hører at hun ler, kommenterer mårratrynet til fyren under dyna. Jeg kjenner det vrenger seg inne i meg. Hva har han gjort for å bli godtatt? Jenta lukker igjen døra, og jeg slipper raskt gardina for å unngå å bli tatt i å stirre. Hva er det jeg gjør feil? Hvorfor er jeg ikke godtatt?
07.30. Radioen skrur seg på. Nyheter. Hjernen min konstanterer at det har skjedd et innbrudd. Mandal city, byen der alt skjer. Det blir fortalt at en sytten år gammel gutt har blitt tatt inn til avhør. Mon tro om jeg kjenner ham. Jeg løfter på gardina, og ser at det snør. Herlig. En følelse av glede strømmer gjennom meg. Endelig blir det lys. Jeg smyger meg ut av senga, og inn på badet. Det lukter ekkelt, og det ligger sure sokker på gulvet. De er ikke mine, så de er nødt til å være naboen sine. Jeg ser på klokka. Ti minutter til mat. Jeg hiver vann i ansiktet, gjør morgenens nødvendigheter, og kler raskt på meg klærne fra i går. De lukter helt normalt, så jeg gidder ikke finne noe nytt. Inne på rommet igjen rer jeg senga, og setter meg ned med "Salmer for dagen". Sju minutter igjen. Jeg hører snorkelyder gjennom veggen, og lurer på om jeg skal gå og vekke naboen. Jeg er den eneste av gutta som spiser frokost. Den eneste som gidder å stå opp før det absolutt er nødvendig.
07.44. Jeg tar på meg skoene, drar lua godt nedover ørene, og tusler ut døra. Jeg lager fotspor i snøen, de eneste hittil. Inne i matsalen er det tomt. Stolene står stramt inntil bordene, og det er plast over brødfatet. Jeg får gleden av å fjerne det, være den første til å forsyne meg. Jeg saumfarer pålegget, og finner ut at jeg skal ha sjokoladepålegg. Tre brødskiver, og et glass med juice. Jeg registrerer lyden av trampende føtter ute på trappa. Folk som ikke vil dra med seg snøen inn. To skikkelser kommer inn, og jeg møter så vidt blikket til den høyeste. Den lave har jeg sluttet å prøve å få kontakt med. Det er umulig, som om hun hater meg, eller noe. De prater lavt på samme dialekt, og jeg prøver å få med meg hva de snakker om. Kanskje jeg kan slenge meg med, holde en samtale gående med de. De setter seg ved bordet lengst unna meg. OK, jeg tar hintet. Flere jenter har kommet inn nå. Smilende ansikter. Jeg setter meg ned og spiser i taushet, prøver å høre hva jentene på den andre siden av salen snakker om. To minutter senere forsvinner de ut døra. Den lave med røyken i hånda, den høye med et eple og en joghurt. To strake motsetninger. Hvorfor henger de sammen? Jeg setter tallerkenen min i oppvasken, og subber ut etter de. Lua på hodet, hendene i jakkelommene. Jeg skjuler ned mot røykeskuret. Det er der de sitter, alle sammen. Sosial omgang, kaller de det. Jeg skulle gjerne ha sittet der, jeg også, men tatt i betraktning at det blir helt stille når jeg kommer ned, så tar jeg hintet. Jeg er ikke ønsket.
Inne i varmen igjen hører jeg stemmer ute på terrassen. Jeg kikker ut gjennom gardina, og ser den høye jenta stå med overkroppen inn døra til naboen. Vekkerunde. Jeg hører at hun ler, kommenterer mårratrynet til fyren under dyna. Jeg kjenner det vrenger seg inne i meg. Hva har han gjort for å bli godtatt? Jenta lukker igjen døra, og jeg slipper raskt gardina for å unngå å bli tatt i å stirre. Hva er det jeg gjør feil? Hvorfor er jeg ikke godtatt?
En begynnelse - del 2
07.10. Selvfølgelig er hun på badet. Hun er alltid på badet først. Hvorfor kan ikke hun for en gangs skyld være den som ikke gidder å stå opp? Jeg lar musikken på mobilen spille sangen ut. Vekkerklokke my ass. Meningen med ei vekkerklokke er at man skal våkne av den, ikke ligge og nyte musikken. Det er dusjen rett på andre siden av veggen jeg våknet av. Er det mulig å ta litt hensyn? Jeg kunne faktisk ha sovet fem minutter til. Dagen min er ødelagt. Jeg skal være sur resten av dagen.
07.20. Baderomadøra går opp, det er min tur. Jeg skulle helst ha sovet dagen i gjennom, men i min verden er dét umulig. Jeg hater verden. La meg få sove, for faen! Jeg tråkker over klærne som ligger på gulvet, bort til klesskapet. Jakter på noe å dra på meg. Misnøyen er stor, buksa mi ligger på gulvet med en svær kakaoflekk. Så blir det pysjbukser i dag, også. Jeg smeller igjen skapdøra, bare for å vise hvor misfornøyd jeg er.
07.22. Jeg skrur på CD-spilleren. Høyt. Det er min dag, jeg skal våkne, jeg skal høre på musikk. Jeg skal inn på badet og sminke meg bedre enn noen gang. Tenker sotete øyne. Matte kinn. Jeg skal vise verden at jeg er forbanna.
07.45. Det banker på gangdøra. Er det til meg? Jeg står helt stille og lytter. Prøver å høre stemmene over musikken. Jeg hører tramping med sko, og to par føtter er på vei ut døra. Faen, da! Er det ikke mulig å vente? Jeg sparker shampoflaska hardt i veggen, og forbanner den våte sokken jeg får av stuntet. Jeg skjuler stygt på meg selv i speilet. Jeg vet jeg kunne ha knust det, jeg bare vet det. Plutselig får jeg et innfall om å la sinnet mitt vise sitt åsyn. Her, på badet. Et knust speil. Blodflekker. Men jeg slår det fra meg. I stedet tar jeg på meg caps, tramper ned gangen og smeller opp døra. Snø. Selvfølgelig snør det. Vil verden ta livet av meg, er det dét den vil? Jeg subber bortover veien, og plutselig er jeg våt på den andre foten, også. Verden er herlig. Virkelig.
07.20. Baderomadøra går opp, det er min tur. Jeg skulle helst ha sovet dagen i gjennom, men i min verden er dét umulig. Jeg hater verden. La meg få sove, for faen! Jeg tråkker over klærne som ligger på gulvet, bort til klesskapet. Jakter på noe å dra på meg. Misnøyen er stor, buksa mi ligger på gulvet med en svær kakaoflekk. Så blir det pysjbukser i dag, også. Jeg smeller igjen skapdøra, bare for å vise hvor misfornøyd jeg er.
07.22. Jeg skrur på CD-spilleren. Høyt. Det er min dag, jeg skal våkne, jeg skal høre på musikk. Jeg skal inn på badet og sminke meg bedre enn noen gang. Tenker sotete øyne. Matte kinn. Jeg skal vise verden at jeg er forbanna.
07.45. Det banker på gangdøra. Er det til meg? Jeg står helt stille og lytter. Prøver å høre stemmene over musikken. Jeg hører tramping med sko, og to par føtter er på vei ut døra. Faen, da! Er det ikke mulig å vente? Jeg sparker shampoflaska hardt i veggen, og forbanner den våte sokken jeg får av stuntet. Jeg skjuler stygt på meg selv i speilet. Jeg vet jeg kunne ha knust det, jeg bare vet det. Plutselig får jeg et innfall om å la sinnet mitt vise sitt åsyn. Her, på badet. Et knust speil. Blodflekker. Men jeg slår det fra meg. I stedet tar jeg på meg caps, tramper ned gangen og smeller opp døra. Snø. Selvfølgelig snør det. Vil verden ta livet av meg, er det dét den vil? Jeg subber bortover veien, og plutselig er jeg våt på den andre foten, også. Verden er herlig. Virkelig.
En begynnelse
Klokka ringer. 06.00. En drømmeløs natt. Ingenting som drømmen i går. Det er liksom dét det handler om. Enten er det helt svart, eller så er det drømmer der hjernen trekker fram gamle minner. Duse farger. Uklarhet. Jeg vet ikke om hjernen min prøver å spille meg et puss, eller om den bare er ekstremt smart. Det eneste den gjør er jo å trekke fram bilder jeg hadde pakket langt, langt vekk, bilder både jeg og hjernen min hadde klart oss best uten. En ny start.
Jeg skrur på lyset. 06.02. Skal, skal ikke? Nærmere to timer til i senga, med dårlig samvittighet og rumlende mage, eller beina utenfor kanten nå, kjenne det iskalde gulvet under beina, våkne, ta på varme klær og joggesko, og sette standarden for resten av dagen? Frokost etter en varm dusj, godt humør. Kaffe. Definitivt.
06.05. Jeg har akkurat lagt matta i dørsprekken. Det er kaldt, med frostrim på bakken. Gresset er hvitt, og brua er nesten umulig å komme seg over. Det er min greie, det her. Joggetur før frokost. Forklaringen for andre er at jeg ønsker å være sunnere, men forklaringen for meg selv er at jeg prøver å bruke opp all energi, slik at jeg sovner fortere på kvelden. Det er litt todelt, dét også. Tankene jeg rømmer fra dukker opp i drømmene. Men da i duse farger. På dagtid er det mer som et knust speil. Skarpe kanter. Lett å skjære seg. Man ser det fra så mange kanter i et knust speil. Små bilder av gangen. Helheten er finnes ikke, og det er lett å tolke feil.
Det er en bratt bakke jeg skal opp, men jeg ser på den som en utfordring. Første gangen jeg skulle opp, falt jeg sammen etter femti meter. Nå er jeg andpusten etter 200, melkesyra melder seg etter 1000, og jeg er på toppen etter ti minutter. 2000 meters press. Konstant oppoverbakke.
06.50. Jeg smetter dørmatta tilbake på plass, og lister meg tilbake innover gangen. Det er lys under flere dører. Selvutnevnte morgenfugler. De skulle bare visst. Jeg banker på 109, og lister meg tilbake til mitt eget rom. Rene klær, varm dusj. Jeg hører vekkerklokka til naboen gjennom veggen, hører at hun forbanner at jeg allerede er på badet. Hvordan får jeg det til? Jeg er jo alltid først! Hun ligger og surmuler i senga til hun hører at jeg låser opp og går inn til meg selv. Det ramler i vegger, og skapdører smelles. Jeg legger meg ned under dyna igjen. 25 minutter til mat. Magen min rumler.
07.45. Det banker på døra mi. Jeg blir ønsket en god morgen, og jeg tar på meg sko og følger etter ut døra. Det smeller inne på badet. Er det ikke mulig å vente? Jeg himler med øynene til besøket mitt, og sammen tusler vi ut døra. Det er hvitt på bakken nå. Små snøfnugg daler. Jeg smiler. Årets første snø. Jeg trodde ikke det snødde her.
Jeg skrur på lyset. 06.02. Skal, skal ikke? Nærmere to timer til i senga, med dårlig samvittighet og rumlende mage, eller beina utenfor kanten nå, kjenne det iskalde gulvet under beina, våkne, ta på varme klær og joggesko, og sette standarden for resten av dagen? Frokost etter en varm dusj, godt humør. Kaffe. Definitivt.
06.05. Jeg har akkurat lagt matta i dørsprekken. Det er kaldt, med frostrim på bakken. Gresset er hvitt, og brua er nesten umulig å komme seg over. Det er min greie, det her. Joggetur før frokost. Forklaringen for andre er at jeg ønsker å være sunnere, men forklaringen for meg selv er at jeg prøver å bruke opp all energi, slik at jeg sovner fortere på kvelden. Det er litt todelt, dét også. Tankene jeg rømmer fra dukker opp i drømmene. Men da i duse farger. På dagtid er det mer som et knust speil. Skarpe kanter. Lett å skjære seg. Man ser det fra så mange kanter i et knust speil. Små bilder av gangen. Helheten er finnes ikke, og det er lett å tolke feil.
Det er en bratt bakke jeg skal opp, men jeg ser på den som en utfordring. Første gangen jeg skulle opp, falt jeg sammen etter femti meter. Nå er jeg andpusten etter 200, melkesyra melder seg etter 1000, og jeg er på toppen etter ti minutter. 2000 meters press. Konstant oppoverbakke.
06.50. Jeg smetter dørmatta tilbake på plass, og lister meg tilbake innover gangen. Det er lys under flere dører. Selvutnevnte morgenfugler. De skulle bare visst. Jeg banker på 109, og lister meg tilbake til mitt eget rom. Rene klær, varm dusj. Jeg hører vekkerklokka til naboen gjennom veggen, hører at hun forbanner at jeg allerede er på badet. Hvordan får jeg det til? Jeg er jo alltid først! Hun ligger og surmuler i senga til hun hører at jeg låser opp og går inn til meg selv. Det ramler i vegger, og skapdører smelles. Jeg legger meg ned under dyna igjen. 25 minutter til mat. Magen min rumler.
07.45. Det banker på døra mi. Jeg blir ønsket en god morgen, og jeg tar på meg sko og følger etter ut døra. Det smeller inne på badet. Er det ikke mulig å vente? Jeg himler med øynene til besøket mitt, og sammen tusler vi ut døra. Det er hvitt på bakken nå. Små snøfnugg daler. Jeg smiler. Årets første snø. Jeg trodde ikke det snødde her.
04.07.2010
To øl og et smil
Det ble ikke helt slik jeg hadde sett det for meg. Du foran disken, jeg bak. Det skulle være omvendt, og ikke nå. Om et par år, kanskje. Jeg skulle være voksen, du skulle sett at jeg hadde det bra, og tenkt deg om. Jeg har tenkt på det så mange ganger. Hvordan det skulle være. Hva jeg skulle ha, hva du skulle si. Legitimasjon, et smil, latter. Og vi skulle visst, begge to, hvordan ting hadde vært, hvordan det skulle bli, hva som skulle blitt sagt. Fire ord, akkurat som jeg lovte.
I stedet var det to øl, bling i øret, og ingen regnjakke selv om det regna. Samme gamle. Det var fortsatt de blåeste øynene på jord og de mest unyttige opplysningene. Et halvt minutt. Det var første gangen jeg har stoppet opp midt i en setning. Jeg vet det er stygt å stirre, men akkurat da så visste jeg. Jeg visste at du visste. Det er for tidlig.
Det tok to år å glemme, to sekunder å miste pusten. Et halvt minutt å se deg snakke, og en hel kveld for å se deg komme tilbake.
Et smil, to øl, bling i øret.
Nå, eller om fem år, Nich. Jeg lover.
I stedet var det to øl, bling i øret, og ingen regnjakke selv om det regna. Samme gamle. Det var fortsatt de blåeste øynene på jord og de mest unyttige opplysningene. Et halvt minutt. Det var første gangen jeg har stoppet opp midt i en setning. Jeg vet det er stygt å stirre, men akkurat da så visste jeg. Jeg visste at du visste. Det er for tidlig.
Det tok to år å glemme, to sekunder å miste pusten. Et halvt minutt å se deg snakke, og en hel kveld for å se deg komme tilbake.
Et smil, to øl, bling i øret.
Nå, eller om fem år, Nich. Jeg lover.
Abonner på:
Innlegg (Atom)