Furore

Jeg kan sitte på bussen, se ut gjennom vinduet på folk som går etter veien. Snøfnugg som smelter på bakken, blir til slaps og omformes til en udugelig masse uten noe formål bortsett fra å skape furore for et par sommerskokledde føtter på en tidlig vårdag. Tankene kan plukke opp et glimt av et vagt minne, et skjellsord med svensk aksent som blir ropt ut i ren frustrasjon fordi våren ikke kom når den skulle. Jeg må smile, og hadde ikke den stygge tenåringsjenta på andre siden av midtgangen glodd olmt på meg, ville jeg sikkert ha ledd også.

Du vet, minner. Hos meg kommer tanken på de krypende, popper plutselig opp i hodet mitt på dager hvor jeg senere oppdager at jeg har startet etter en fin drøm. De sitter lenge, og jeg kan ta meg selv i å tenke at nå, nå er jeg glad uten å vite hvorfor, og helst skulle jeg gjort alt jeg makter for å holde på den følelsen resten av livet. Men så forsvinner den, og synet av en grå himmel med frostrøyk får meg til å ville gå tre år tilbake i tid, si ja i stedet for nei, og krysse fingrene for at det var akkurat der mitt veikryss svingte i feil retning, slik at det eneste jeg hadde trengt å gjøre var å dra tilbake dit, gå til venstre i stedet for høyre, og holde meg fast når farten blir for stor.

Hvor ville du ha endt opp hvis du ikke begikk den fatale feilen du fortsatt angrer på? Den, ja, den du i ettertid har tenkt at er grunnen til at livet ditt har endt som det har gjort?

For å skape tillit bør man fortelle noe man ikke er sikker på om den andre personen vil vite. Personlige tanker gir folk muligheten til å bli kjent med deg. Jeg tror jeg skal prøve det. Så kan folk forstå hvorfor de aldri ser meg sint. Hvorfor jeg aldri slenger meg med på akkurat dén diskusjonen.