-
06.51. Jeg våkner av at noen banker på døra mi. Jeg blir ikke redd, jeg vet hvem det er. En lysstripe siger inn i rommet, før lyset blir skrudd på. Så er jeg alene. Jeg hører at døra smeller forsiktig igjen nede i gangen, og jeg strekker meg så lang jeg er under dyna. Skulle gjerne ha unngått å stå opp. Men det er fredag, så jeg gjør det allikevel. Jeg drar med meg dyna inn på badet, og hiver kaldt vann i ansiktet. Jeg kjenner ikke igjen personen som ser på meg i speilet. Det er ikke meg, eller, det er meg, men ikke som den personen jeg ønsker å være.
07.10. Jeg er ferdig kledd, ferdig sminket. I speilet møter jeg blikket til ei tøff jente. Ei uredd jente. Hun som kan le deg opp i trynet, kalle deg dum, og gå sin vei. Jeg bruker det bevisst som et skjold, slipper færrest mulig inn. Jeg gjeiper til jenta i speilet før jeg tusler tilbake til senga for å lese litt i boka mi. Klokka er bare 07.15, og jeg skal ikke gå før om en halvtime. Men jeg liker å stå opp tidlig. Jeg vet at hvis jeg ikke blir vekket av noen, så kommer jeg meg heller ikke opp. Da gir jeg faen. Skrur av mobilen og legger meg ned under dyna igjen. Låser døra. Spise kan jeg gjøre senere. Hvem trenger vel mat?
07.43. Jeg lytter etter lyder fra naborommet. Det er stille som i graven. Jeg smiler for meg selv, og går for å banke på døra. Jeg hører et grynt, og jeg spør om hun er våken. Klokka er kvart på åtte, er hun syk? Det går tre sekunder, så ramler det der inne. Ting skjer i susende fart, og jeg bestemmer meg for ikke å stå i veien.
07.45. Jeg står utenfor ei dør lenger nede i gangen. Jeg har boblejakka på, og røyken ligger godt plassert I lomma. Jeg vurderer å gå rett inn, men velger å banke på først. To sekunder går uten at noe skjer. Innenfor kan jeg høre høy musikk, og jeg konstanterer at jeg ikke har blitt hørt. Jeg går inn. Neste dør er lukket. Selvfølgelig. Hun liker jo ikke sånn musikk. Jeg slår knokene to ganger mot døra, før jeg dytter den åpen. Innenfor møter jeg mørke. Et rom der lys ikke har blitt sluppet inn. Det virker helt tomt, helt stille. Men jeg vet bedre. Jeg slår på lyset, og bak døra finner jeg et sovende menneske i senga. Jeg ønsker henne god morgen, og øynene hennes glir opp. Et smil brer seg om munnen hennes, og på et par sekunder er hun oppe av senga, våken, og klar til å gå. Jeg skjønner det ikke helt, - for ti sekunder siden var hun bevissløs, og nå står hun oppreist foran meg. Det er som en drivkraft jeg ikke helt forstår. Hvorfor er det så lett for henne å stå opp? Er det bare jeg som helst skulle ha sovet meg gjennom dagen? Jeg står i døråpningen og venter på at hun skal få på seg skoene. Inne på badet hører vi et høyt smell, etterfulgt av en rekke banneord. Vi tenker det samme med én gang, men bryr oss ikke nevneverdig. Nedover gangen forteller jeg henne om hva jeg har drømt i natt. Om hvor mye lettere det faktisk er å være meg nå. Jeg føler glede. Over det livet jeg har fått. Nå. Det nye livet. Det er herlig.
-
08.01. Underbevisstheten har vekket meg. Tror jeg. Jeg er ikke helt sikker. Jeg er i alle fall våken. Eller drømmer jeg? Det er så varmt og godt, og hvis jeg drømmer, så er det en herlig, varm drøm, der jeg ligger helt avslappet under dyna, uten bekymringer. Jeg er halvveis bevissløs, men jeg vet at noe må ha vekket meg. Det banker på vinduet mitt, og jeg åpner forsiktig det ene øyet. Stille. Det banker en gang til, og denne gangen er det noen som tar i dørhåndtaket også. Jeg strekker langsomt ut hånda for å vri om låsen, og dytter forsiktig opp døra. Kaldt luft strømmer inn. Jeg vil tilbake til drømmen. Det var varmt der. Jeg hater kulde. Jeg myser bort mot den åpne døra, og blir møtt av et stort smil. Hallo, mårratryne! Jenta ler, og spør om det ikke snart er på tide å stå opp. Hun henger i døra mi. Uten jakke. Og etter hva jeg har fått med meg, så er det kaldt ute. Definitivt jakkevær. Jeg sukker tungt, og ser på klokka. Om litt mer enn ti minutter skal jeg være på plass i et kaldt klasserom, med tepper på gulvet og dårlig luft. Jeg forbanner at jeg glemte kveldsmaten i går kveld, for om jeg var sulten da, så er jeg i alle fall sulten nå. Ikke rekker jeg frokost, heller. Jeg kaster puta mi mot det smilende ansiktet i døra, akkurat for seint til å treffe henne. Døra smeller hardt igjen, og jeg hører henne le, før hun slenger ut en frekk kommentar til noen andre ute på terrassen. Frekk, men morsom. Jeg tror jeg liker det. Jeg brøler høyt, samtidig som jeg strekker meg under dyna. Skulle helst ha unngått å stå opp, men jeg vet at samvittigheten min ikke tillater det.
08.17. Jeg har akkurat slengt meg ned ved plassen min i klasserommet. Nest fremst, den eneste ledige plassen. Teoritime. Skal jeg le, eller skal jeg gråte? Rundt meg sitter det trøtte fjes. Alle kunne godt trengt en time til under dyna. Vel, nesten alle. Hun sitter helt bakerst, lys våken, åpen i ansiktet. Svarer på alle spørsmålene læreren stiller. Vittig, men alltid korrekt. På pulten hennes står det et eple. Et saftig, rødt eple. Jeg lurer på om hun skal spise det. Hun møter blikket mitt, og i to sekunder er det alt jeg ser. Jeg lurer på hva hun tenker.
Timen går fortere enn jeg hadde trodd, og plutselig er den over. Friminutt. Røykepause. Vel, for de som røyker, da. Jeg følger etter de andre ut. Rett bak den lave jenta i klassen, hun har allerede røyken i munnen. Jenta fra tidligere går ved siden av meg. Spør meg om jeg har sovet godt. Om jeg er sulten. Hun skulle bare ha visst. Jeg ser på henne, og det første som slår meg er hvordan hun kan smile så mye. Hun kaster eplet opp i lufta, og jeg snapper det raskt til meg. Jeg smiler, og tar et bitt. Takk, sier jeg. Bare hyggelig, svarer hun, før hun skifter retning og forsvinner ned til røykeskuret, der hun setter seg ned sammen med de andre. Men jeg har aldri sett henne røyke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar