De beste går alltid først

Jeg føler meg som crap om dagen. Nå har jeg vært hjemme siden 30. november, kun avbrutt av en liten togtur opp og ned Trondheim, da jeg var så optimist at jeg trodde at jeg skulle klare å gjennomføre eksamen. Det skjedde altså ikke.
Jeg mista mormor for litt over to uker siden. Helt uventa. Jeg føler meg fortsatt helt tom. Det er meningsløst. Mormor var ikke klar for å dø. Men det virker som at hun kjempa mer enn hun viste oss. Var mer sliten enn det vistes utad. Men det skulle ikke være hennes tur ennå. Jeg tar fortsatt meg sjøl i å tenke at jeg skal besøke mormor, at det er så mye jeg vil fortelle og spørre om, helt til det går opp for meg at jeg aldri mer kan spørre henne om noe. Men jeg var der. Holdt henne i hånda lenger enn hun holdt meg i min. Jeg klemte hennes lenge etter at hun slapp min. Jeg savner deg, mormor. Jeg skulle ønske du kunne komme tilbake. Jula blir ikke den samme noe mer. De sier at jula skal feires med de som står deg nærmest, men hos oss blir det et veldig stort tomrom framover. Jeg savner deg.

Jula skal være en hyggelig tid, den

De sier at når et menneske dør, lager de en forferdelig lyd når de trekker de siste åndedragene. En så forferdelig lyd, som jeg aldri kommer til å glemme. Selv ikke da hun fortsatte å puste i flere minutter etterpå.
Vi tulla om rehabilitering ved hjelp av sparkesykkel den ene dagen, den neste holdt jeg hånda di helt til du trakk pusten for siste gang. Hvorfor snur alt så fort?