En begynnelse

Klokka ringer. 06.00. En drømmeløs natt. Ingenting som drømmen i går. Det er liksom dét det handler om. Enten er det helt svart, eller så er det drømmer der hjernen trekker fram gamle minner. Duse farger. Uklarhet. Jeg vet ikke om hjernen min prøver å spille meg et puss, eller om den bare er ekstremt smart. Det eneste den gjør er jo å trekke fram bilder jeg hadde pakket langt, langt vekk, bilder både jeg og hjernen min hadde klart oss best uten. En ny start.
Jeg skrur på lyset. 06.02. Skal, skal ikke? Nærmere to timer til i senga, med dårlig samvittighet og rumlende mage, eller beina utenfor kanten nå, kjenne det iskalde gulvet under beina, våkne, ta på varme klær og joggesko, og sette standarden for resten av dagen? Frokost etter en varm dusj, godt humør. Kaffe. Definitivt.
06.05. Jeg har akkurat lagt matta i dørsprekken. Det er kaldt, med frostrim på bakken. Gresset er hvitt, og brua er nesten umulig å komme seg over. Det er min greie, det her. Joggetur før frokost. Forklaringen for andre er at jeg ønsker å være sunnere, men forklaringen for meg selv er at jeg prøver å bruke opp all energi, slik at jeg sovner fortere på kvelden. Det er litt todelt, dét også. Tankene jeg rømmer fra dukker opp i drømmene. Men da i duse farger. På dagtid er det mer som et knust speil. Skarpe kanter. Lett å skjære seg. Man ser det fra så mange kanter i et knust speil. Små bilder av gangen. Helheten er finnes ikke, og det er lett å tolke feil.
Det er en bratt bakke jeg skal opp, men jeg ser på den som en utfordring. Første gangen jeg skulle opp, falt jeg sammen etter femti meter. Nå er jeg andpusten etter 200, melkesyra melder seg etter 1000, og jeg er på toppen etter ti minutter. 2000 meters press. Konstant oppoverbakke.
06.50. Jeg smetter dørmatta tilbake på plass, og lister meg tilbake innover gangen. Det er lys under flere dører. Selvutnevnte morgenfugler. De skulle bare visst. Jeg banker på 109, og lister meg tilbake til mitt eget rom. Rene klær, varm dusj. Jeg hører vekkerklokka til naboen gjennom veggen, hører at hun forbanner at jeg allerede er på badet. Hvordan får jeg det til? Jeg er jo alltid først! Hun ligger og surmuler i senga til hun hører at jeg låser opp og går inn til meg selv. Det ramler i vegger, og skapdører smelles. Jeg legger meg ned under dyna igjen. 25 minutter til mat. Magen min rumler.
07.45. Det banker på døra mi. Jeg blir ønsket en god morgen, og jeg tar på meg sko og følger etter ut døra. Det smeller inne på badet. Er det ikke mulig å vente? Jeg himler med øynene til besøket mitt, og sammen tusler vi ut døra. Det er hvitt på bakken nå. Små snøfnugg daler. Jeg smiler. Årets første snø. Jeg trodde ikke det snødde her.