Det ble ikke helt slik jeg hadde sett det for meg. Du foran disken, jeg bak. Det skulle være omvendt, og ikke nå. Om et par år, kanskje. Jeg skulle være voksen, du skulle sett at jeg hadde det bra, og tenkt deg om. Jeg har tenkt på det så mange ganger. Hvordan det skulle være. Hva jeg skulle ha, hva du skulle si. Legitimasjon, et smil, latter. Og vi skulle visst, begge to, hvordan ting hadde vært, hvordan det skulle bli, hva som skulle blitt sagt. Fire ord, akkurat som jeg lovte.
I stedet var det to øl, bling i øret, og ingen regnjakke selv om det regna. Samme gamle. Det var fortsatt de blåeste øynene på jord og de mest unyttige opplysningene. Et halvt minutt. Det var første gangen jeg har stoppet opp midt i en setning. Jeg vet det er stygt å stirre, men akkurat da så visste jeg. Jeg visste at du visste. Det er for tidlig.
Det tok to år å glemme, to sekunder å miste pusten. Et halvt minutt å se deg snakke, og en hel kveld for å se deg komme tilbake.
Et smil, to øl, bling i øret.
Nå, eller om fem år, Nich. Jeg lover.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar