Blikket du sender meg over bordet. Et smil, men jeg vet det er falskt. Alle de hyggelige frasene når andre er til stede. Den sviende stillheten når de går ut. Hele meg fryser til is når du ser på meg. Innvendig knuses jeg når jeg hører hva du forteller til andre. At du tror jeg vil deg så vondt sårer meg. Hva slags glede skulle jeg få av det, egentlig? Jeg vet du har det vondt med deg selv, men det er ikke jeg som forårsaker det. Jeg vet det er vanskelig å være tenåring. Jeg vet det er vanskelig å vokse opp. Jeg har vært der jeg også. Men jeg legger ikke skylda over på noen andre. Kanskje jeg la den litt over på pappa. Litt på mamma. Men tanken slo meg aldri at jeg hadde rett til å legge skylda over på noen andre.
Jeg husker den lille jenta som spiste klovneis og tok vare på hatten. Klissete fingre og seigt hår. Og smil! Hvor ble det av smilet? Kanskje du skulle finne tilbake til det?
Jeg vet at du kommer til å mislike dette, men det er den eneste måten jeg klarer å nå deg på. Jeg vet at du har det vondt, og jeg vil være der for deg, like mye som de andre vil. Jeg skulle bare ønske at du lot meg få lov.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar