Kommer du snart?

Det er noe spesielt med den følelsen av å vite at du står der, i døråpningen, selv om døra er lukket, lyset er av, og jeg sover, under ei varm dyne, med altfor mye klær på, og vinduet står på vidt gap. Det må være flere minusgrader ute, men jeg kler på meg istedetfor å lukke igjen vinduet. Allikevel kan jeg våkne på morgenen og se at vinduet er igjen. Og da er det plutselig overflødig med fleecegenser og ullsokker. Det er da, akkurat idét jeg våkner at jeg vet at du har vært der. Det er noe med varmen i rommet. Gløden og roen jeg føler, fordi jeg våkner med smil i kroppen. Jeg kjenner trykket i brystet, og jeg er helt stram i håndflatene etter å ha holdt deg i hånda. Det kjennes iallefall slik ut. Og jeg vet innerst inne at det er sant. Jeg skulle ønske du var her. Er her. Kommer etter.