I'm sick of these words and all the consequences They are always creeping up on me

Fire sett bein løper alt de makter opp trappa, inn, inn i varmen, vekk fra regn, menn i mørke frakker, boblejakker, skinnsko. Musikken høres som en jevn dur inne fra salen, det er ikke mulig å skildre hvilken låt det er. Det lukter sterkt av tung parfyme hengende over stram svettelukt og øl, gårsdagens fyll og heltemot. Lufta er varm og tung, mennesker presser seg fram overalt. Fire sett bein løper opp i storsalen, inn i total mørke. Gitarskifte. Røykmaskinen har lagt et teppe over hele rommet, smyger seg rundt kroppene som står tett i tett foran den lille scenen. Med utsikt fra trappeavsatsen er det mulig å se alt. Både scene og gulv. Mennesker. Stående der er det bare å ta for seg. Øyne søker øyne. Det sies at det skal være mulig å finne deg. Her, blant alle disse andre menneskene. Du var der en gang. For en ukes tid siden. Forsvant, og dukket opp igjen i en annen form igår. Tre sekunder senere druknet du blant alle kroppene. Når dukker du opp igjen neste gang? Må jeg ta initiativ da også? Herregud, du vet at jeg ikke liker å ta initiativ. Ikke straff meg sånn.